Einar Osens innlegg til 50-årsjubilet.
.jpg)
Vi velger å ta hans skriftlige framstilling med tilnærmet uavkortet.
Sandsøy 27. mars 1983
Til formannen i idrettslaget ”Fram” Lars Johansen.
Dette i forbindelse med 50-årsjubileet til idrettslaget ”Fram”. Når jeg skrev så mange ark om idretten på Sandsøy har det sin årsak i at jeg tok med det jeg kunne huske helt frå min tidligste barndom. Det kan jo ha betydning for ettertiden hva som i store trekk har hendt i en tid hvor intet ble skrevet ned.
Jeg skulle jo ha hatt protokollen fra ” Vetten” før jeg satte i gang. Likeså skulle jeg ha mye lengere tid med denne sak. Det skulle ha vært intervju med blant annet Tordis Fenes. Hun hadde sikkert hatt mye å fortelle om i forbindelse med håndballaget. ” Fram” stod jo aldri tilsluttet kretsen, men det gjorde handballaget, og slik kom jo også ”Fram”-navnet med, men ikke som fotballag.
Vel, jeg ønsker laget til lykke med jubileet, og jeg takker for innbydelse til festen, men jeg må dessverre takke nei til innbydelse…….
PS.- I fremstillingen ble det noe springende fortalt, men jeg fikk faktisk ikke tid til å skrive kladd.
Til Idrettslaget ”Fram” !
Fotballens historie på Sandsøy begynner nu å få alderens patina over seg. Akkurat datoen og årstallet er ikke helt sikkert, men her må man holde seg til overleveringer, dog skulle ikke årstallet være så mye galt. Etter det jeg har fått opplyst av Marinius Steinheim mener han at det første innkjøp av en ”ekte” fotball skjedde omkring 1912-1914. Det var voksen ungdom som gikk til innkjøp av den første fotball, men ingen av disse er i livet i dag. For det meste foregikk treningen på en slette nede ved sjøkanten på gården Norheim (Berg Norheims gårdsbruk). Marinius Steinheim husker særlig godt han som pleide å stå i mål, og når mannen som ble valgt til målmann fikk den jobben var det fordi han var særlig stor og tykk og således fylte godt ut mellom stengene. Ingen av spillerne hadde den gang fotballsko. Det ble helst brukt tresko og klumper, og når ballen ble sparket av gårde, var det ikke uvanlig at en klumpe eller en tresko fulgte med ballen.
Den første fotballkampen undertegnede husker foregikk på Norheimsletta. Det var en kamp mellom Bjarkøy-væringene og Sandsøy-væringene. Jeg var så ung at jeg ikke fikk være med. Det var bare helt voksne som deltok. Men kampen står helt tydelig for meg den dag i dag. Det var en fart og en glød over spillet som man sjeldent ser maken til i dag. Sinnene kom i kok og da særlig foran målene. Det var en eneste mølje. Det var ikke greit å finne ut hvor ballen var i et virvar av klumper og slarker og som oftest var alle fra begge lagene samlet der hvor ballen var. Det er blitt meg fortalt at Fenes-karan hadde med seg trillebåre i tilfelle noen ble såret og måtte kjøres bort fra kampen. I min tid på banen husker jeg ikke at karene fra Fenes noen gang vant en kamp. De hadde jo også adskillig mindre tilgang på ungdom enn vi. Men en mann på Fenes, Johan Fenes, ble senere en meget flink spiller. Han spillet også i sin tid på HIL Harstad.
Etter hvert som den nye slekt vokste til gikk man over til å bruke Einaråsen som bane. Det hadde nok sin grunn i at Norheimsletta gikk over til å brukes som slåttemark. Min karriere som fotballspiller begynte bak fjøset på Osen og da med en såkalt lørveball. Det var tøystykker rullet sammen til noe som lignet en ball og rundt sakene ble det satt en taugsurring og dermed var alt i orden for å trene til man møttes på Einaråsen, men der hadde vi en ordentlig fotball. Men fotballen ble bare brukt på banen. Når treningen var over ble det bestemt hvem som skulle ha ballen til neste treningskveld. Den som hadde ballen, ja, nærmest som en ære, måtte ikke bruke ballen i privat trening. Heller hadde ingen av oss fotballsko. Så vidt jeg husker fikk jeg meg ikke sko før jeg var i 14-15-årsalderen. Vi unggutter foretok all trening, når vi ikke var på banen, i middagstiden mens far og mor sov middagshvil. Vi måtte jobbe full dag med torving, slåtta eller vedhugging i skogen. Vi hadde aldri fri til å trene i ”arbeidstiden” uten om søndagene eller om kvelden.
Men jeg vil igjen gå noen år tilbake, ja, til om lag 1921-1922, og det var også da laget fikk sitt eget navn. Det var vi guttonger som ble enig om at laget måtte ha et eget navn, og som var fremtidsrettet. Jeg husker i dag ikke hvor mange som var samlet på Einaråsen den dagen laget fikk sitt navn. Det jeg husker var at vi satt samlet og etter en del rådslagninger ble vi enige om at lagets navn skulle være ”Fram”. Alle som var med i navnedåpen var under 15 år. Det ble heller ikke skrevet noe. Samme sommeren hadde vi den første fotballkamp med et guttelag fra Harstad som het ”Ørn”. Det var et lag som var vel kjent og vi var ikke lite nervøs og dertil redd for et større tap. Harstad-karan så jo på oss som noen bondetampa som de skulle slå sønder og sammen. Blant annet hadde de en målmann som alt som unggutt hadde skapt seg et navn som en uvanlig flink målmann. (Han het Øystein Ness. Noen år senere begynte han som målmann i HIL. Han var i mange år kjent som en av de dyktigste målmenn i Nord-Norge, og onkel til HILs kjente målmann av samme navn.)
Noen fotballdrakter hadde vi ikke, men det hadde Ørn-guttene. De hadde også fotballsko, noe som ingen av oss hadde. For meg stod nevnte fotballkamp som høydepunktet i mitt liv som fotballspiller. Vi vant nemlig en overlegen seier. Så vidt jeg husker ble det 5-1 eller 5-2. Vi hadde mange tilskuere til kampen, men det kostet ikke fem øre å se på vår store seier. Tross harstadguttenes nederlag skiltes vi som gode venner. Vi tok spillerne med oss hjem slik at de fikk forpleining før de drog hjem.
Jeg tror den første kampen i Frams navn satte dype spor i oss gutter. For det første hadde vi seiret over et BYLAG og for det andre ga det oss en selvfølelse som førte til mer intens trening og til et bedre lagspill. Et par-tre år senere førte vår iherdige trening til at Bjarkøy-laget ”Vidkun” kastet sine øyne på de ”flinke sandsøyværinger”. Da vi var i 15-årsalderen ble vi tilbudt å spille på ”Vidkun” som da hadde meldt seg inn i kretsen. Den gang var det i første omgang tre gutter herfra øya som ble med i kretskampene som ”Vidkun” deltok i. Det var Wilmar Jørgensen, Henry Jørgensen og undertegnede. Det ble slik at jeg ble den første sandsøyværing som deltok i et kretsmesterskap og det var mot HIL, Harstad. Henry kom senere inn som målmann og Wilmar ble en meget solid forsvarsspiller. Det ble etter hvert kamper i Tromsø, og en kamp spilte vi i Sørreisa mot ” Skarp”, Tromsø. Det var vanlig at vi som helt unge gutter rodde til Østnes på Bjarkøy for å delta i treningen med de øvrige ”Vidkun”-spillerne. Både Henry og Wilmar spilte mange år i ”Vidkun” etter at jeg som 17-åring forlot min hjembygd. Senere kom mange Sandsøy-gutter med i ”Vidkun”. Det var i årene siden også mange dyktige spillere fra Sandsøy som var med å føre ”Vidkun” fram til et kjent og fryktet fotballag i den sørlige del av Troms fylke. At ungdom fra øya vår deltok i Bjarkøy-laget gjorde sitt til at guttene fra Sandsøy på mange områder ble flinke idrettsgutter, fostret i ”Fram”. Det var således mange gutter fra øya som fikk diplom fra ”Vidkun” i og med at laget ble kretsmestre i sin klasse.
Fra år 1926 forlot jeg Sandsøy og var sammenhengende borte helt til 1938. Etter min tilbakekomst ble jeg valgt til formann i ”Fram” og hadde den jobben et par-tre år. Jeg kan ikke huske at fotballaget var særlig aktiv da, men skiidretten sto høyt i kurs. Det var bare hopping det gikk ut på. Vi laget en bra hoppbakke på Slagstadveien, ca 100 m nordenfor Arne Skarsteins hus. I Slettveibakken, som vi kalte hoppbakken, ble flere konkurranser avviklet og flere av hopperne var flinke hoppere. Jeg vil ikke undlate å fortelle at Einar Høve i våre guttedager var en flink kar på ski. Men i 1938 -1939 og ut 1940 var det særlig Oscar Benjaminsen, Harry Slettli, Sigurd Meløe med flere. Vinteren 1939 eller 1940 ble vi innbudt av idrettslaget på Lundenes til et skirenn som kun omfattet hopping, og resultatet for Sandsøy-guttene var meget godt. Jeg tror våre gutter stakk av med førstepremiene. Vi var to dommere, fra Lundenes Per Nydal og undertegnede.
I krigens første år kom det påbud om at vi skulle melde oss inn i NS-forbundet, men det ble det ikke noe av og fra da av ble idretten mer drevet individuelt.
Men vi skal ikke glemme at jentene på øya i sin tid gjorde seg særlig bemerket innen håndballsporten. Håndballaget bar også navner ”Fram”. Det ble stiftet visstnok i 1946(1947). Opptakten til laget var en reisesekretær fra Troms Ungdomsfylking, som under et besøk på øya oppildnet jentene til å starte håndballag. De som gikk i brodden og som sammenkalte til et møte på ungdomshuset var Tordis Kildal (nu Fenes) og Ragnhild Osen. Førstnevnte ble lagets første formann. Den første kampen hadde laget med en klubb fra Harstad. Vi var veldig nervøs, forteller Tordis Fenes, men vi halte i land seieren med 5-2, og det var stor jubel på Sandsøy. Laget meldte seg inn i kretsen og allerede i 1950 vant de sitt første kretsmesterskap. Fram håndballag ble viden kjent i Sør-Troms og Nordre Nordland for sine spilleferdigheter som i alt førte til 4 eller 5 mesterskap. Antall seire og mesterskap er vel sikkert å finne i opptegnelser fra den tid i lagets protokoller.
Når jeg kommer inn på Frams håndballtid, selv om jeg personlig ingen ting hadde med den form for idrett, er det fordi jeg gjerne vil ha en tråd gjennom lagets mange aktiviteter gjennom årene.
En sportsgren fra min aller første ungdom er ikke blitt nevnt. Det forgikk gjennom ”FRAM”, men var allikevel en sterk side ved ungdommen på øya gjennom årene helt fra jeg var guttunge og til jeg reiste bort som 17-åring, og det var svømming. Allerede i 1922 eller 23 hadde vi en svømmelærer som gav oss opplæring i svømming og livredding. Øvelsene foregikk nede på Altevikholmen, og som avslutning på kurset hadde vi oppvisning i over- og undervannssvømming og stup. I den anledning ble fiskeskøyten ”Gyda” lagt for anker utenfor bryggen til Simon Kildal ( Bryggen er borte i dag.) Det ble stupt fra aktermasten og fra styrehuset og dertil svømte vi under kjølen på skøyta for riktig å vise hvor ”dyktig” vi var. Oppvisningen foregikk således på Altevikbukten. Den gang var ingenting etablert i Kleivan. Det var bare villmark der. Lokalbåten ble ekspedert fra Sand og med robåt. Det var heller ikke uvanlig at vi unggutter fulgte med ekspedisjonsbåten og så gikk vi opp på dekk og til manges forbauselse stupte vi fra rekka på lokalbåten og svømte i land. Vi hadde ikke annen badedrakt enn dongeribukse. Når jeg tenker tilbake på den tid ( da jeg var om lag 17 år) var det ingen piker som kunne svømme – verken helt unge eller eldre, og heller ikke var det vanlig at de badet i sjøen. Guttenes mest brukte badeplasser var nede i Vika (nedenfor byggefeltet) og Gjellnesholmen ved Norheim. Når jeg nevner disse ting er det for at etterslekten, om de bryr seg om det, kan få et lite bilde av Sandsøy-ungdommens ”sportsliv” fra eldre tider.
En side av sporten har vi neglisjert, nemlig sjøen. ”Fram” burde tenke slike ting som roing og seiling. En kappro-regatta med allminnelige spissbåter. Det ville være en sport som ville trekke et stort publikum. Det med seiling ville kanskje bli en dyr sport, men interessant.
Til slutt vil jeg bemerke at om jeg på et tidligere tidspunkt hadde fått oppfordring om å skrive noen ord om ”Fram” ville jeg ha intervjuet en del personer i forbindelse med sporten på øya. Både Ole og Wilmar Jørgensen vet sikkert mer om ”Fram” enn de fleste , og likeså Henry, deres bror.
Jeg tror sikkert jeg kan si at ungdommen på Sandsøy gjennom alle år har vært i forreste rekke når det har vært snakk om sportslige prestasjoner blant øyene i vårt område. De har alltid ligget godt an i ”LØYPA”.
27.3.-1983 Einar Osen